Uklart hva opprinnelsesmerking innebærer
Pressmeddelande Mattilsynet 20060707
 
37 prosent i Norge tror matvarenes opprinnelsessted er det stedet maten ble bearbeidet. 24 prosent mener det er produksjons- eller fangsstedet, mens 23 prosent mener opprinnelsessted viser til vokse- eller dyrkested. Dette går frem av Mattilsynets Trygg mat- undersøkelse for 2006.
I årets Trygg mat-undersøkelse ønsket Mattilsynet å kartlegge publikums forståelse rundt begrepet opprinnelsessted. Respondentene fikk spørsmålet: ”På noen matvarer oppgis opprinnelsessted på merkingen. Tror du opprinnelsessted er der dyret vokste og levde eller der dyrkingen fant sted, er det der produksjonen startet, f.eks. slaktestedet, eller er det der bearbeidelsen frem til ferdig produkt fant sted?”
Svarene viste at det er svært delte oppfatninger om dette. 23 prosent mener at opprinnelsesstedet er der hvor dyret vokste og levde eller der dyrkingen fant sted. Like mange (24 prosent) mener at begrepet brukes om det stedet der produksjonen startet, f.eks. slaktestedet. Noen flere (37 prosent) tror det er et uttrykk for det stedet der bearbeidelsen frem til ferdig produkt fant sted. 16 prosent av de spurte har ikke kunnet svare på spørsmålet.
 
Vil vite mer om kjøtt
I Trygg mat-undersøkelsen ble det også spurt om hvilke matvarer folk mener det er viktig å kjenne opprinnelsesstedet til. Hele 72 prosent mener det er viktig å få slik informasjon om kjøtt, 18 prosent krysset av for fisk, 10 prosent nevner egg, 6 prosent ost og 5 prosent sammensatte/bearbeidede produkter.

Storfekjøtt må merkes med opprinnelsesland
I Norge er kjøtt av storfe, ferskt, kjølt eller frosset, merket med opprinnelsesland (EØS-regler).
 Merkingen på dette kjøttet skal blant annet inneholde opplysninger om at kjøttet/dyret kjøttet kommer fra er; - ”slaktet i” (landets navn),
- ”nedskåret i” eller ”produsert i” (landets navn),
- Norsk opprinnelse. Gjelder for storfekjøtt fra dyr som er både født, oppdrettet og slaktet i Norge.
Dersom dyret er født, oppdrettet og slaktet i samme land, kan følgende merking benyttes:

- ”Opprinnelse” (land)
 
Dersom dyret har reist mellom land:
- ”Født i” (landets navn)
- ”Oppdrettet i” (landets navn)
 
Det er per i dag ingen generelle krav om opprinnelsesmerking av matvarer. Det generelle merkeregelverket krever imidlertid at opprinnelsesland skal angis på matvarene hvis utelatelse av en slik opplysning kan villede forbrukeren med hensyn til næringsmidlets virkelige opprinnelse.
 
Vurderer frivillig opprinnelsesmerking
Landbruks- og matdepartementet har tatt initiativ til et samarbeid mellom myndigheter og sentrale aktører i matproduksjonskjeden for å få på plass en ordning for ”frivillig opprinnelsesmerking” av matvarer i Norge. Slike frivillige ordninger er innført i Storbritannia og Sverige, og reguleres da av industrien selv.
Innføringen av en frivillig merkeordning har en rekke utfordringer. For forbrukerne er det viktig at retningslinjene for slik merking utformes slik at merkingen blir lett forståelig og gir forbrukerne den informasjon den enkelte etterspør for å gjøre bevisste valg. Blant annet kan angivelse av opprinnelse region/sted/”land” skape forvirring eller misforståelse når flere råvarer har ulike opprinnelsesland.
En frivillig merkeordning innebærer også at produsentene selv bestemmer om, og hvilke produkter de vil merke. Ikke alle produkter vil bli merket og det kan virke forvirrende.
En frivillig merkeordning vil også stille store krav til etterrettelighet fra matvarebransjen. Kan forbrukerne stole på merkingen når det er bransjen som selv som må følge opp, dokumentere og kontrollere en slik merkeordning? Kan det være fare for selektiv merking - det vil si at produkter med informasjon som oppfattes positivt av forbrukere merkes, mens produkter meden mulig ”negativ bakgrunnshistorie” ikke blir merket?
 
Råvarens opprinnelsesland eller produksjonsland?
Opprinnelsesmerking av råvarer som for eksempel ferskt kjøtt kan synes relativt enkelt, men mye av matproduksjonen i dag er svært kompleks. Levende dyr, råvarer og produkter sendes på kryss og tvers over landegrenser for å slaktes, bearbeides og pakkes der det er mest hensiktsmessig og økonomisk lønnsomt.
Det mest kompliserte blir imidlertid å bestemme hvordan bearbeidede- og sammensatte produkter skal opprinnelsesmerkes. Matvareprodusenter i Norge kan bruke råvarer som importeres fra en rekke forskjellige land, selve produksjonen kan foretas for en norsk produsent i et annet land, og videreforedling og emballering kanskje i et tredje land. Hvordan skal produktet merkes i slike tilfeller? Hvem avgjør hva som er viktig for hver enkelt forbruker å vite noe om for å gjøre bevisste valg i butikken? Skal all informasjon om ingrediensene og produksjonsgang følge produktet, eller er det alternative informasjonskanaler? For eksempel hjemmesider, oppslag i butikk, scannere i butikk og lignende.
 
Opprinnelsesmerking i Sverige
I Sverige eksisterer det en frivillig ordning for opprinnelsesmerking. Retningslinjene for merkingen er laget av næringsmiddelprodusenter i samarbeid med blant annet Sveriges Konsumentråd.

I retningslinjene står det:
”När et företag väljer att ursprungsmärka et produkt bör dessa riktlinjer tillempas, oavsett om produkten tillverkas i Sverige eller importeras. Företagen bör altså inte enbart ange produktens eller råvarornas ursprung då det kan anses uppfattas som ”bra/trygt” i konsumentarnas ögon.”